I 1814 var Norge og Sverige i personalunion.  Kongen var konge av Sverige og Norge, og Norge hadde indre selv styre. Stortinget vedtok landets lover og bestemte hvordan statsinntektene skulle brukes. Likevel var Norge union med sverige og svenske styrte utenrikspolikken helt fram til unionsoppløsningen i 1905.

 Det var vanlig å kalle den norske staten embetsmannsstaten de første tiår etter 1814. Grunnen til det er at embetsmennene fra uniontiden med Danmark beholdt stillingene sine, og i lokalsamfunnet var presten og offierene ubestridte ledere.

Tidlig på 1800-tallet var mange norske bønder lite interessert i politikk. I begynnelsen av 1830 ble det forandring at norske bonde måtte velge dinr egne inn på stortingrt-ikke embetsmenn. Og resutalter ble bondeflertall, og det er siden blitt kalt bondestortingrt.

To saker var vektig for bøndene. Første var at de ville redusere statens utgifter, slik at skatten ble lavest mulig, og bøndene lyktes. Den andre sak bondene kjempet for , var lokalt selvstyre. Målet var å redusere embetsmennenes makt i lokalsamfunnet. I 1837 vedtok stortinget formannskapsloven. Den gav folkevalgte kommunestyrer rett til å bestemme i lokale saker for eks bygges skoler, hvor mye det koster, hvor skulle det bygges eller hvordan kommunen skulle ta seg av de fattige. 

Flagget som selvstendighet var viktig for Norge, men det var også prosessen som skjøt fart etter 1814, nasjonsbyggingen.

Les mer om norsk flagg historie her.

Siden vi i 1814 fikk vår egen grunnlov begynte man å tenke mer på det nasjonale. Denne nasjonale tanken førte igjen til at man ønsket et eget norsk skriftspråk.